Snuppen var hele 1522 gram, 42 cm lang og 29 ho. Bitteliten men akk så stor i forhold til mange av de andre barna.
Nå i dag er jeg i uke 32+2. Har enda ikke vært innlakt på sykehuset og babyen vokser enda og er vel rundt 2000gram nå og ligger 10% over gjennomsnittet i følge målingene.
Oddsene er veldig gode for at jeg skal kunne gå mye lengre denne gangen. Eller mye å mye, er jo "bare" 8 uker til termin. skremmende kort tid ettersom jeg har så mye jeg skulle gjort..
Harald André snakker masse om at han skal bli storebror, babyen i magen, og at det blir jente eller gutt. De siste dagene har han faktisk snakket om "jento i magen tel mamma", enda vi ikke vet hva det blir. Har klart både litt blått og rosa arvatøy i tillegg til endel arvet og nytt nøytralt tøy, så får vi se hva vi må vaske etterhvert.
Vugga står klar, samme gjør vogna, men senga er en helt annen historie. :P den har blitt brukt til litt oppsamling av småklær, julegaver ol. så må vel ta en runde å få orden i den.... Julegavene kan vi jo stable ett annet sted eller la stå der de er til jul. Hvist babyen velger å vente med å komme til etter jula. Etter 18 desember skal den bare komme, er da ca 36 uker på vei, og babyen er vel ikke lenger regnet som prematur da.
Alt i alt så er dette en tankefull periode, kommer frem både positive og negative minner fra tiden i Bodø. Både hjerneblødningen, første bleien jeg skiftet mens han lå i kuvøsa, første gang jeg fikk han i armene, første stellet, første badingen, sondesettingen, første gang bestemora var med på stell, første gang vi fikk vist han frem til noen andre enn de på sykehuset, pumpingen, personalet, det å føle at han ikke var min, de små vektøkningene, da han begynte å spise selv, skuffelsene, hjemreisen, det å få komme hjem, det å innse at han faktisk var min.... og mye mer...
Nå vet dere hva jeg tenker på for tiden...